Hurra for Andersen!

Julekonkurransens jury har kåret Andersens novelle ”En promille jul” til vinner med følgende begrunnelse:

Vi har en helhetlig og presist formulert novelle der julestemningen får en bittersøt bismak. Den handler om etterdønningene etter en problematisk og fuktig «four night stand». Forfatteren etablerer karakterene i løpet av to avsnitt. På noen få setninger kjenner vi både henne og ham. Vi vet utmerket godt hvem de er.
Andersen fortsetter med å utnytte språket til å tegne sylskarpe, presise bilder, noe som holder seg fra begynnelse til slutt. Han har en nese for detaljer og til dels overraskende bilder.

Forfatteren spiller flott på kontraster, se f.eks. sammenstillingen av replikkene «Jeg har pult mye rart» og «Elskede forbli meg fremmed»! Den sterke motsetningen mellom kjærlighet/ikke-kjærlighet er tekstens nerve og får den til å dirre av noe skummelt.
Novellen har en åpen slutt som etterlater leseren med spørsmålet om man skal gråte, eller forakte. Alt i alt en novelle som setter seg flere steder enn i hodet.

Vi gratulerer!
Hilsen juryen: Pia, Kjetil og Torgrim

Kan ein skrive ein bestseljar på nynorsk?

No ser eg meg nøydd til å skrive eit innlegg på nynorsk.
Eg har eit inntrykk av at dei færraste tykkjer om denne målforma, kanskje det òg gjeld dykk her på Litteraturbloggen?
I Sunnmørsposten i dag las eg at språkrådet har oppnemd ei rettskrivingsnemd som skal lage enklare og strammare nynorsk.
Vil dette ha noko hensikt? Vil fleire verte motiverte til å byrje å skrive nynorsk om dei lagar nynorsken meir brukarvenleg?
Etter mitt syn er dei mykje meir lempeleg med nynorsken no enn då eg gjekk på skule. Vi kunne m.a. aldri skrive Norge. No ser eg og at dei skriv nødvendig istadenfor naudsynt.

For meg er det enklare å skrive nynorsk, det ligg nærare opp til dialekta mi. Men eg har inntrykk av at nynorsken er på veg ut. Eg ser knapt ei avis som har artiklar på nynorsk.
På min arbeidsstad har dei nynorsk som målform men det er kun eg på mi avdeling som nyttar denne målforma. Alle skjema m.m er no på bokmål.
Det ergrar meg!

Det er ikkje alle her på sunnmøre som likar nynorsk sjølv om den er hovudmålforma i dei fleste kommuner.
I Sunnmørsposten i dag var fleire negative til språkrådet si satsing.
Ein kar som kallar seg Kveite Knotleif skriv: "Nynorsken er ille nok som den er. Skal den kunne brukes på ytre søre, treng vi heller ei utvatning av hesligheta. Men la den endelig bli en kuriositet for Volda og indre Telemark, så kan vi andre få sleppe."
http://http://www.smp.no/article/20100105/NYHETER/100109929/1002
Høyrt på maken?


Sjølv synest eg nynorsk er eit rikare mål enn bokmål. Dikt gjer seg betre på nynorsk meinar eg.
No kan eg i sanning aldri bli kalla ein diktar men eg vil freiste å få knote ned eit lite dikt:

"Eg veit snart korkje att eller fram
Tenkte Azimut medan han reiv seg i håret
Han kjende seg med eitt sveitt og klam
Her på bloggen er alle velkomne både no og resten av året
Men gi faen i å legge igjen spam

Her vil vi ikkje ha noko fyll, kjerringgnål og vrøvl
Han slengde slåbrokja i golvet og tok seg ein tår
Skal det verte noko bra får eg vel gjera det sjølv, tenkte han
Og skreiv ei tekst som likna nett på stilen til
Knausgård."

Jauda, eg veit det manglar både takt og tone men sjå i nåde med meg, eg kan ikkje betre.

Når du skal lese ei bok, spelar det noko rolle for deg kva målform ho er skriven i?

Om eg skulle skrive ei bok, ville sjansen vore større for at det blei ein bestseljar om den var skriven på bokmål?

J-040110

Mens vi venter på juryens avgjørelse: jeg har underholdt meg med å lage en promofilm for min kommende roman Jern (som har vært på lynvisitt i denne bloggen før). Det kommer flere, tre til om jeg får det som jeg vil. Sånt kan man også bruke nettet til.

Destruction

(Jeg tenkte jeg skulle forsøke å bidra litt mer på denne bloggen. Har vel ikke så mye mening om tidligere krangler og konstellasjoner, men synes det er kunnskap her som man ikke finner andre steder, så jeg vil forsøke bidra med noen kommentarer fremover. I tillegg tar jeg meg den frihet å legge ut en tekst. Kanskje noen kan komme med tilbakemeldinger som kan få den opp å gå.)

-----------------

Så forteller han meg det som sant er, at det gode ikke kan vare. At det aldri varer. At det er en umulighet.

Klokken nærmer seg fem om morgenen og vi er dypt nede i whiskyen på et hotellrom et sted. Han gestikulerer og brauter med grove ord og lange tirader om kvinner, og om hvor destruktiv han er. Hørt det før, tenker jeg og løfter flasken mot ham for liksom å spørre om han vil ha en til. Jeg heller i. Det er hans whisky.

-Hver gang jeg nærmer meg bra, så fucker jeg det opp, sier han. Ikke alltid med en gang, men alltid.

-Med overlegg?

-Med fuckings overlegg! Han rister oppgitt på hodet.

-Med fuckings overlegg! Jeg moser det alt sammen, bare fordi det er bra. Jeg vil ha alt og når jeg får det, vil jeg ha noe annet, mer. Skjønner du? Han slenger på luggen. Hver gang. Jeg klarer ikke stabil, fatter’u?

-Hm, feighet eller? Jeg liker ikke whisky, men tar en stor slurk Famous. Vi drikker av hvite plastkrus fra badet.

-Feig som faen! Han ler, og så synger han til den mørke musikken til hulemannen og de dårlige frøene. Jeg er en feig faen. Full av faen. Come sail your ships around me.

-Du rører nå. Du er bra du. Vet du hva de tre tegnene på ekte kjærlighet er? Jeg hørte det av en spanjol en gang i Barcelona. Tre enkle, banale tegn, men de er sanne. Jeg tror på dem.

Han kommer meg i forkjøpet. Hans teori er forbausende lik min, hvis man ser bort fra at min har en romantisk tilnærming og hans er kynisk og ren rock & roll.
Han setter seg ned, drikker av plastglasset, tømmer det og tapper i bordet med lang- og pekefinger for å poengtere hvor viktig dette er. Hvor rett han har.

-Det skal jeg si deg. Blikket hans svømmer og brenner. Kvinnen, og nå snakker vi KVINNEN her! Han hever stemmen og former en flott, svingete kvinnekropp med hendene. KVINNEN må være Madonna!

Han holder en finger i været for så å tappe med den i bordet.

-Hun må være så skjønn og så deilig at hun er til å spise opp.

Så må hun være Mor! Han tapper igjen hvoretter han viser meg to fingre.

-Mor. Den trygge, den stabile, den omsorgsfulle - hun som vet alt. Og til slutt. Han viser tre fingre, men glemmer bordtappingen.

-Til slutt, og dette er viktig. Alt er viktig. Hun må være Hore! Skjøge. Rå. Hun som gir fullstendig faen og bare lever det ut! Da snakker vi KVINNEN. Han slår ut med armene og detter bakover i sofaen. Plastkruset hans er tomt.

-KVINNEN, mann! Og får jeg ikke like mye av alle tre så fucker jeg det opp, fucketifucker det opp.

Jeg vil fylle i glassene på nytt.

-Jo, men er ikke det en litt vel utslitt klisje? Whiskyflasken er gått tom, men. Han gliser når han fisker frem en konjakkflaske fra under sengen.

-Aahh! sier han, heller i og rekker meg flasken.

–Klisje, hele livet er en jævla klisje. Hør nå. Jeg sitter i en bil. Dette er livet mitt. Alt jeg ser er de andre bilenes røde baklys. De snor seg sakte som en glødende orm innover, nærmere et eller annet fuckings mål. En buktende drage av kontrollerte faresignaler i oktoberkvelden. Røde faresignaler jeg ikke klarer etterkomme. Jeg klarer ikke snu selv om det er det jeg vil. Helst vil jeg skjære ut, være en elvebåt som glir motstrøms i det skittenbrune vannet. Dypere, mørkere. Alt føles trangt og trygt inne i kupeen. Ute er det lyder jeg ikke forstår. Den fuktige, ritsjende lyden av dekker mot våt asfalt kunne like gjerne vært hyl inne fra bredden og spyd som ble kvesset. Trommer som virvlet. Elefantsang. Vekk fra det trygge, jeg er en bille som kan knuses i løpet av sekunder. Noe større og vondt napper i meg. Oransje gatelys i rå tåke, overganger, underganger. Klosser av betong. Det streite livet er grått, grått, grått. Jeg vil leve i en jungel. Med myldrende organismer som kryper gjennom bilrutene og under huden min. En grønn angst. Galskap som gir forståelse. Og jeg vil ha KVINNEN. Et sugende mørke som finnes et sted. Erkjennelsens presser meg i brystet når jeg forstår at jeg trekkes mot henne slik jernspon trekkes mot magneter. Uten egen vilje dras jeg mot en vulkan, en pulserende vulva drapert i myke dyner som vil ha meg, fortære meg, ta meg ned, sluke meg. En livmor som vil mose hver knokkel i min kropp, suge meg tom for ryggmarg, en motsatt fødsel”

I en eneste lang setning sier han dette. Det bare renner ut. Jeg tørker meg rundt munnen selv om det er hans sikkel jeg ser. Jeg nikker og nipper, uten noe særlig å si. Han kommer seg på sporet igjen.

-Selvfølgelig er det en klisje. Hore, Mor og Madonna, jeg vil ha alt det, men det finnes en brist i logikken, han løfter pekefingeren igjen. Den ser full ut den også.

-Det finnes et hull i teorien, og ned i der faller jeg hver jævla gang.

-Og det er?

-De fleste er enige i de tre rollene eller egenskapene, Kall det hva du vil. Men når hun blir mor, enten rent fysisk eller at man bare begynner å leke med tanken at hun du er sammen med skal bli, eller kunne vært mor til ungene dine. Hvis forholdet blir så seriøst, så blir plutselig horerollen en trussel. Man vil jo ikke ha en hore som mor til sine barn, sant. Han tar en stor slurk av plastglasset jeg har fylt halvt opp, skjærer en grimase når han setter det ned.

-Fatter’u? Og den fella går jeg i hver fuckings gang. I stedet for å gjøre plass for morsrollen, gjøre forholdet mer seriøst så begynner jeg å speide etter en hore et annet sted. Og hun finnes jo overalt, og da er helvetet i gang igjen. Selfdestruction. That’s me in the corner. Losing my religion. Han rister på hodet.

-Det verste er at hun finnes, sier han. Jeg har truffet henne. Igjen. Eller ikke igjen, jeg har truffet ei, som har alt. Mmmm, hun er…. Jeg tror faen meg jeg er forelsket, mann.

Jeg bøyer meg litt frem. -Fortell, sier jeg.
Han virker plutselig temmelig edru og rigger seg tilfor å svare.

-Jeg sitter på kafé og ser på alle de vakre kvinnene som svinser rundt med solbriller i håret. Han ser lenge på meg for å være sikker på at jeg forstår.

Jeg nikker. Kjør i vei. Få høre.

-Kvinner, opptatt med barnevogner eller mobiltelefoner, med topper, armbånd og pynt i ørene. Jeg sitter og tenker på det fenomen at de egentlig har lyst til å bli tatt. Bli hentet og erobret. Kanskje ikke hele tiden, men oftere enn de vil innrømme. Har vi noe kaffe her? Han kikker seg rundt på hotellrommet.

Jeg løfter hånden. Jeg skal ordne. Hva skjedde? Fortsett.

-Jo, Jeg sitter der og tenker på at egentlig vil de bli tatt. Disse selvstendige, selvsikre, intelligente kvinnene. Han tenner seg en røyk. Og dette handler ikke om sjåvinisme, fordomsfullhet eller gammeldagse tanker når det gjelder likestilling. Nei, nei, tanken er langt forbi det. Likestilling handler om likeverd, balanse og respekt, og det må det være. Dette er noe annet, noe dypere, noe av det opprinnelige, noe av urkraften. Altså. Han retter seg opp i sofaen. Dette tenker jeg der jeg sitter alene på en slik en femi-kafé med min sorte kaffe.

Jeg rekker han en kopp med rykende Nescafe Gull.

-Hey! Takk. Han super av toppen.
-Alle disse flotte, sterke kvinnene som jeg ikke kjenner, men som jeg går forbi på gaten hver dag. De tenker slik noen ganger. Som sagt ikke hele tiden, men i alle fall noen ganger, sannsynligvis litt mer enn noen ganger. De har lyst til å bli tatt. Tatt med storm. Ikke av meg nødvendigvis, ikke av hvem som helst, men de har et hemmelig ønske om det. Å bli tatt.

Jeg nikker. Jeg har skjønt poenget hans nå. Jeg har hørt dem si det, etter noen glass vin. En mann må være litt mann. Noen ganger er det deilig å bare gi seg hen. Og noen menn bare har det. Jeg har aldri tort å spørre om hva, har skjønt at spørsmålet er mer avslørende enn svaret.

-Og så, sier han, og avbryter tankerekken min. Han holder sigaretten høyt, som et kommende klarsignal.

-Hør nå, det er nå det skjer. Det sitter en kvinne tre bord bortenfor meg. Jeg kjenner henne ikke, men det er noe med henne. Måten hun beveger armene på. Håret er langt og mørkt, mye av ryggen og skuldrene er synlig. Plutselig ser jeg bare henne. Jeg klarer ikke ta øynene fra henne. Hun suger seg til meg. Det gløder rundt henne. Skjønner’u? Det lyser av henne.

Jeg nikker, har gått over til kaffe jeg også.

-Det er når hun tar opp en lipgloss fra vesken sin at jeg reiser meg. Lipglossen er blank og får leppene til å se større ut. Jeg kjenner dette suget mot det mørke. Fingrene. Hendene. Munnen. Lipglossen. Leppene. Hun gnir dem mot hverandre. Jeg stopper foran henne. På de få meterne bort har jeg tenkt tusen tanker og det sitrer i hele kroppen, jeg har myldret gjennom dusinvis av unnskyldninger jeg kan komme med, og har forkastet dem alle. Erobreren har overtatt kontrollen. Jeg hører meg si:

-Hei! Du er så fantastisk vakker der du sitter Skulle gjerne hatt pin-koden til kroppen din. Kan jeg kysse deg?

Han drikker av kaffen, ser på meg, storkoser seg over sin egen dramaturgi. Han elsker kunstpauser.

-Det rykker litt til under det ene øyet hennes, hun bruker noe sort på øyevippene, øynene er brune. Mørkebrune. Hun har noe jødisk over seg. Munnen åpnes så vidt, overleppen er fyldig, spesielt på midten.

Han viser på seg selv. - Her. Fyldig. Den er blank av lys lipgloss. Munnen hennes. Det er over grensen for meg nå. I’ve crossed the border. Han slår ut med armene. Jeg kan jo ikke gå. Hun må jo gjøre noe. Reagere. Si noe. Bli sur eller noe. Jeg merker jeg skjelver i beina der jeg står. Blir det full utdritings nå? Han skjelver med beinet for å vise hvor nervøs han var.

-Men så reiser hun seg sakte. Vi snakker Kvinne her.
Ja - sier hun bare. Hun bøyer seg mot meg og lukker øynene. Jeg kjenner pusten hennes. Hun smaker søtt og bløtt og er innihelvetes deilig. Leppene er myke. Dama kan kysse. Jeg kjenner fingrene hennes i nakken.

Han slår knyttneven i hotellromsbordet. Helvete! Du aner ikke!
Han gjør seiersgesten sin. Albuen inn mot magen, smack, smack.

-Überdeilig. Og så synker han ned i sofaen.

Mp3-spilleren spiller noe musikk han ikke liker, Dire Straits” Private Investigations”. Han blåser sigarettrøyken mot taket og trykker på spilleren.

-Investigate my ass.
-Og nå jeg er pissredd, sier han.
-Pissredd. Faen, har vi ikke noe Cave her, da? Han fomler med spilleren.
-Pisse-redd for å fucke det til igjen. Skjønner’u? Jeg må ikke det. Ikke nå igjen.

-Hun ble med deg? Hjem?

Han rister på hodet, blåser røyken samtidig som han stumper den.

-Nei. Vi bare dro. Til Praha. Dro med det samme. Hun ble med. Han finner låta han skal ha, gnir hendene mot ansiktet.

-Vi kom hjem i går, hun har vært hos meg nesten en uke. Nesten en uke. Har vi mer whisky igjen? Jeg rekker ham konjakkflasken og reiser meg for å gå.

-Så bra, sier jeg. Jeg føler meg helt tom.
-Jeg går nå. Grattis.

Han tenner en ny sigarett, fyller opp plastkruset og vinker meg av gårde.

-Fucketifuck, sier han og skrur volumet på fullt, legger seg bakover og ser i taket.
-Det kan ikke vare. Det varer aldri. Jeg bare vet. Fucketifuck.

Fiksjon, faksjon og virkelighet (Knausgård)

Kan vi skille mellom en psykologisk/sosiologisk fenomenologi og litterær? Er ikke all virkelighetsoppfatning farget og tolket subjektiv? Slik at våre gjengivelser alltid vil være faksjoner, dvs bygget på våre egne opplevelser og erfaringer?

Jeg spør fordi jeg ikke helt skjønner debatten rundt Knausgårds ”Min kamp”. Hva er problemet med å skrive fortellinger bygget på våre liv? Er det mulig å skrive om andre virkeligheter enn de vi har kunnskaper om og har opplevd nært?

Jeg kan se de opplagte motargumentene. At folk føler seg avkledd og utlevert uten å kunne ta til motmæle. At det er umoralsk å la folk få innblikk i noe som andre vil skjule. At andre ikke har bedt om dette, at det er ufrivillig.

Men er det ikke nettopp det litteraturen skal? Bryte grenser og skrive om det som ubehager noen? Opprører noen og får folk til å tenke og føle noe? Mange hevder, med rette, at virkeligheten langt overgår den villeste og verste fiksjon.

Kan folks opptatthet og interesse av kriminalgenren, med intikate intriger og sanksjoner, være nettopp behov for det? Å få innblikk i noe som virker så fjernt men allikevel mulig? For at vi er i stand til det meste, tviler jeg ikke et øyeblikk på. Det er lite som skiller oss fra mordere og bedragere når vi går i dybden.

Derfor spør jeg igjen, hva er litteraturviteres og andres problem med Knausgård? At han bryter genregrenser? At han skaper fortellinger over selvbiografisk materiale? At han i deres øyne tråkker i sosialpornografiens og selvutleveringens grenseland? At det er både skamløst og provoserende å lette på dyna, særlig andres?

En ny tid

Den ettermiddagen kastet menneskene seg over sin gud og rev ham i stykker. Noen av dem som hadde vært fremst i rekkene fortalte senere om beruselsen ved å være i forkant av selve Bevegelsen, ved å kjenne buldringen av trampende føtter, gudens stønn – da fingrene ble slitt vekk fra hendene – drønnene da armene knakk og dundret i bakken og kampbrølet da torsoen revnet. De som sto lenger unna, snakket lavmælt sammen i ettertid, om en bølgende enhet av barn, kvinner, menn og eldre som hadde veltet fram, en tsunami av kropper og legemsdeler, det ikke gikk an å skille fra hverandre. Og selv om det var dem som nølte, visste alle at det som ble gjort var nødvendig, hvor brutalt det enn kunne oppleves for en sjel som var vant til å tro.

Gale kunstnere

Hvorfor snakker de alle
i sitt eget språk

DIMENSJONEN 1

Prisen jeg måtte betale for å vite, var ikke en høy pris. Likevel en pris. Jeg hadde ikke noe valg. Den todimensjonale verden jeg kom fra ble for liten. Alt var et spørsmål om tid. Tiden ville innhente meg uansett hvor jeg var.
Den todimensjonale verden hvor menneskene gikk i søvne ville tiden gått saktere og jeg ville vært yngre. Jeg ville vært et frø til jeg døde.
Denne verden går tiden fortere og jeg merker det. Jeg merker det på ansiktet mitt. Jeg har blitt eldre på kort tid. Fysisk eldre. Jeg er ikke vakker lengre. Det bekymrer meg ikke. Det er bare ett ytre skall jeg bærer. Jeg er ikke et frø lengre. Denne dimensjonen hadde det som skulle til for å gro. Jeg er ennå ikke ferdig. Hvor lang tid det tar vet jeg ikke. Jeg vet bare at dette er riktig. Det er alt jeg vet.

Jeg gleder meg til å slutte å grue meg.

Jeg leser innlegg om det nye året. Godt nyttår til deg, og det samme til deg. Takk, takk! For det gamle. Vel overstått. Vel og bra og greit nok. Det er når jeg ser de kvitrende innlegg om hvordan framtiden lyser mot både den ene og den andre i bengalsk belysning at jeg synker litt sammen. Krymper meg på en måte. Og føler meg som en gammal sær padde.

Selvsagt er det fantastisk at det er mulig å glede seg til en mandag. For meg er det mer slik: - er det mulig å glede seg til noe? For mange, mange år siden hendte det kanskje at jeg gledet meg til noe. Helt uten forbehold. Det må i tilfelle ha vært i den beksvarte barndommen min.

Seinere i livet husker jeg at jeg på min måte kunne glede meg til noe. Riktignok ikke til selve begivenheten, men til at dette, noe å glede seg til, var overstått. Så langt kan jeg strekke meg. Jeg har gledet meg til at ting er forbi. Til at de er overstått. Og omtrent sånn er det vel fremdeles.

Nå er riktig nok jul og nyttår her i landet over. Så jeg burde glede meg over det. Men jeg gjør ikke det. Ikke nå lenger. Når jeg tenker etter gruer jeg meg. Jeg gruer meg til det meste. Noen ganger til å gå ned trappa. Alltid til å åpne postkassa. Og hver kveld, gleder jeg meg ikke til å sove, men til å våkne.

Evnen til å bli glad. Den har jeg i behold. Håper jeg da, selv om terskelen med åra har blitt høyere. Å bli glad er fint. Ofte blir en rett og slett i godt humør av det. Men den type glede er mer spontan, og er ikke noe jeg kan glede meg til, bare håpe på.

Det skjer ikke så ofte det heller. Nå for tida. Det er ikke mye som gjør meg spontant glad. Det er faktisk veldig lite. Jeg kan ikke huske sist jeg var glad. Skikkelig glad. Føle den indre jubel som det så fint er beskrevet. Likevel er jeg ikke sur. Jeg håper i all fall ikke det. For sur er ikke det rette ordet. Selv om det ofte kommer til uttrykk på den samme måten. Det skinner kanskje igjennom. Folk er observante, for selv om de ikke nødvendigvis er klar over hvorfor, sitter noen igjen med en ullen følelse. Et uforløst ubehag, og jeg frykter at mitt ufrivillige indre svartsyn har smitta. Jeg ønsker jo ikke å gå rundt som en diger regnværssky. Jeg er glad i mennesker. Bare det ikke er så mange av dem samtidig.

Derfor holder jeg meg mest unna folk. Putter noen matvarer i en pose, betaler og går bakgatene hjemover, mens jeg inderlig håper at jeg ikke treffer noen jeg for skams skyld må snakke litt med.

Jeg har alle unnskyldningene på lager for å komme meg raskt videre, men så er det noen som ikke vil gi slipp. Uansett om du seier at du har en blodfersk metafor på tunga som må arkiveres, eller at huset ditt brenner. De prater og prater, de ler og tar vennskapelig på deg, klapper deg på skuldra - De følger etter deg uansett hvilke retning du begynner å gå. Ja, jeg regner med at noen kjenner seg igjen. Enten som den som vil unnslippe eller den som ikke vil slippe. For å si det sånn. Den siste kategorien er jeg livredd! Derfor gruer jeg meg selvsagt til å gå i butikken. Hva som helst kan skje. Og det meste er det ikke mulig å gardere seg mot. Det mest positive som er å si om de lange mørke vintermånedene i Norge er muligheten til å operere i mørket.

Mandag, den mandagen vi nå vasser rundt i, med all sin gru, representerer slutten på jul og nyttår. Jeg burde glede meg til den dagen, lykkelig lettet over at alt styret og det sosiale maset rundt jula er forbi. Men nei. Jeg gruer meg til mandagen også. Kanskje mer enn julaften og nyttårsaften til sammen. Da er det nemlig alvor igjen. Alle regningene som har forvandla seg til inkassoer begynner å dette ned i postkassa. Kanskje E-verket ringer og vil slå av strømmen, kanskje Telenor kutter forbindelsen uten flere varsler. Skjermene blir svarte. Ovnene kalde, og den frosne fiskegratengen begynner å løse seg opp i fryseboksen.

Jeg har ikke råd til å bli satt på vent i Brønnøysund. Flyttemeldinga ligger her ennå. Skattekortet også. Blodomløpet i det ene beinet bekymrer meg. Krampene i leggen også. Mye tyder på at det er noe galt med kalsiumnivået. Spiser jeg for mye is? Drikker jeg for mye melk?

Jeg er ikke misunnelige på dem som klarer å glede seg til noe. Jeg er bare dønn overraska. Det eneste jeg skulle ønske jeg kunne glede meg til, var å slutte å grue meg. Men skulle du si noe sånt til de som stopper deg på gata, så sitter surpumpa løst i hylsteret.

Men, kanskje ville det vært måten å få gå i fred. Og bli respektert for sin pessimistiske og melankolske grunnholdning. For egentlig burde jeg skamme meg. Ikke sant?

Ennå er det et hav av helvete til fredag!

(publ.febr.2008)

Skyld

Skyld ikke på meg

Det var vi som tok feil

Djevelhunden av Stephen Booth. En slags slakt, men ikke bare.

Midt i desember satte jeg igang med et aldri så lite leserush. Leselysten kommer og går i rykk og napp gjennom året, alt etter overskudd og hvor mye annet som står på planen. Jeg kan gå måned etter måned uten å lese en eneste bok, for så å lese en rekke bøker på kort tid. Denne gangen har jeg lest Terapien av Sebastian Fitzek, Magellans kors av Roar Sørensen, Hermanas av Torgrim Eggen og Flaggermusmannen av Jo Nesbø. De to siste hadde ventet lenge, fordi de ble innkjøpt i sluttfasen av noen tidligere leserush, som førte til at jeg la dem bort før de ble ferdiglest. Nå er de altså lest fra perm til perm. Alle bøkene kan anbefales. Terapien rangeres nederst, de andre får stå urangert.

Djevelhunden
Neste bok som står for tur, er Djevelhunden av Stephen Booth. Booth er en tidligere journalist fra England, som etter han fikk utgitt romanen i år 2000, har fulgt opp med én krim i året. Den norske utgaven, oversatt av Elisabet W. Middelthon, kom ut som paperback i 2009 på forlaget Vigmostad & Bjørke.

Til nå har jeg kun lest et par–tre kapitler, så dette blir ikke en bokanmeldelse. Isteden skal jeg, på dette spinkle grunnlaget, slakte boka.

Denne boka lider nemlig under påfallende svak fortellerteknikk. Til tross for 25 års erfaring som journalist, er det merkbart at forfatteren var urutinert da han skrev den. Det betyr ikke at krimromanen som helhet trenger å være dårlig, men starten imponerte i alle fall ikke.

Hvorfor lese bøker som man får lyst til å slakte etter få kapitler?
En kamerat av meg leser aldri romaner, men i jula snakket han om å skrive en selv. Han var bekymret for at hans egen stil kunne bli ødelagt av å lese romaner. Slik er ikke jeg. Jeg skal, som et par millioner andre her til lands, også skrive en roman når tiden er moden. Men i motsetning til kameraten min, synes jeg det er givende å analysere hvordan andre skriver (med et halvt øye, for jeg leser mest for underholdningens skyld), og jeg tror bestemt at man kan ta lærdom av andres styrker og svakheter. Å lese en dårlig bok kan være positivt. Man kan lære av forfatterens feil og teoretisk sett unngå å gå i de samme fellene.

Nå over til slakting
Etter å ha avsluttet Nesbøs debutroman Flaggermusmannen og gått direkte over til Stephen Booths Djevelhunden, merket jeg at den sistnevnte var dævv. I åpningsscenen forsøker forfatteren å beskrive følelsesmessige, indre refleksjoner, samtidig som karakterene er opprørte og i fysisk bevegelse, men det hele blir dødt som et gammelt rotteskinn.

I scenen har bestefar marsjert ut for å gå tur med hunden etter en krangel med bestemor. Datterdatteren springer etter for å be ham komme inn igjen. Problemet er at dette beskrives distansert og stillestående, ispedd forsøk på drømmende og poetisk språk. Alle bevegelser, som egentlig skal være opphissede og anspente, beskrives sakte, som om det var et barndomsminne i sakte kino. Meningen er å skape en dramatisk fortetning, resultatet er mye drama for ingenting. I tillegg presenteres detaljene hulter til bulter, og tempoet virker fundamentalt feil. Utrolig nok er det først i slutten av scenen at man innser at den mystiske lærremmen som bestefar knuger i hånden, har en hund festet i andre enden, som nå skal luftes.

Forfatterens neste problem er håndteringen av synsvinkelen: Den skifter hele tiden. Flere korte scener følger etter hverandre. Det veksles mellom personer som befinner seg på ulike steder. Synsvinkelen hopper rundt og kommer tilbake til karakterene der vi møtte dem sist, men hoppene kommer for tett og henger dårlig sammen. Også innenfor samme scene hoppes det fra én karakters synsvinkel til en annens. Fortelleren er allvitende, tredjeperson, men etter min smak kunne man ha oppholdt seg en smule lenger i hver enkelt karakters hode, framfor å være sprettball mellom alle i rommet. Det bidrar til ødelegge flyten.

Det er flere ting som forstyrrer flyten i boka. Som stedsbeskrivelsene. Forfatteren forsøker tidvis å være kunstnerisk, kanskje, men flere av beskrivelsene er uengasjerte oppramsinger av gjenstander og natur med tilhørende adjektiver. Beskrivelsene presses inn her og litt der, der forfatteren finner det for godt, men hvor det slettes ikke passer. Jeg kunne ha funnet en rekke eksempler på lignende fortellertekniske svakheter, og summen er at fortellingen blir rotete. Samtidig ser jeg at forfatteren følger en slags struktur i scenene, men det er en struktur som føles feil.

Dialogene i boka er heller ikke særlig gode. Dialoger er en fin måte å bygge karakterer på, men det fungerer dårlig når karakterbyggingen blir overtydelig. Karakterenes overreaksjoner på uviktigheter bidrar ytterligere til at de forvandles til karikaturer.

Her er et utdrag som viser et spontant utbrudd fra en gammel, bitter politimann – som er gammel og bitter, men samtidig beskrives som en likendes og godhjerta kar:

«Budsjetter!» Garnett uttalte ordene som om det var en forbannelse, og begge ventet et øyeblikk for å la det synke inn. De ristet på hodet som om det betydde slutten på alt de kjente til.
«Regnskapsfolka kan du ha for meg,» sa Garnett. «Vi er ikke politifolk for dem lenger, bare en haug med tall på et stykke papir. Det er bare storslagne operasjoner og oppklaringsprosenter. Den gammeldagse purken er det ikke plass til lenger.»
Han kastet et bittert blikk langs dalsiden mot det stedet der ekspertgruppen slo seg gjennom krattskogen bortenfor en rad med lombardpopler. Poplene sto som spikret ned i landskapet.

I bokas sammenheng virker disse avsnittene – og veldig mange andre – relativt overdrevne og ut av det blå. Hvis man sammenligner med film eller teater, kan det kalles overspilling.

Men, jeg er alltids villig til å se mellom fingrene på forfatterens svakheter. Han har forhåpentligvis mange styrker som vil åpenbare seg lenger ut i romanen. Jeg kommer til å lese ferdig Djevelhunden, og ser ikke bort fra at jeg kommer til å like den, tross alt. En krimroman handler om mer enn å være språklig flinkis eller tekniker, det handler like mye om plot og handling. Jeg har ennå ikke rukket å lese så langt at jeg kan uttale meg om Stephen Booths plotmakeri, som godt kan være utmerket, for først måtte jeg skynde meg å slakte mens jeg fremdeles hadde blod på tann.

Up, up and away!

Det er på tide å få start på motoren igjen. Sveive i gang livet, så å si. Etter en lang ferie, er jeg faktisk takknemlig for at jeg ikke er arbeidsløs. Jeg merker at ettersom dagene har gått, har jeg kjedet meg mer og mer i mitt eget selskap. Merkelig egentlig, jeg som er så morsom.

Men det ikke så lett å snu døgnet etter 14 dager på fri flyt. Frokost klokka 13., en Fosbury Flop over lunsjen og en meget fetende middag i beste kaloritid(etter kl.20). Jul, jul strålende jul spilles forhåpentlig for siste gang på en stund, og jeg tusler rundt i en hullete strømpebukse og leter etter den halve vinflaska som jeg gjemte for en time siden. Du skal på jobben i morgen vennen, så da er det dumt å drikke mer alkohol. Idiotisk at jeg er så distré. Et glass vin hadde vært en fin avslutning på en fin ferie.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fylt og tømt oppvaskemaskinen eller hvor mange brødblingser med leverpostei jeg har plassert i loftstrappa, hvor mange plastvesker jeg har båret opp fra bilen eller hvor mange telys jeg har tent. Julen har vært god og fin uansett. Jeg elsker at det er lyder i huset fra ungdommer i fri dressur, knuste champagneglass i innkjørselen og at lattermaskinen fra ”Two and a half men” gir gjenklang i veggene. Nå er det allikevel slutt for denne gang. Jeg har i ren kjedsomhet tapt 13 euro til www.norgesautomaten.com og spist opp restene fra gårdagens biffparty. Bankkortet mitt er tømt og avmagnetisert av mobilen min, så nå er det bare en ting som gjelder:

Up, up and away!

Funderinger fra en bloggturist....

Er litterturskjønnere/-interesserte mer kranglevorne enn andre bloggere?
Det kan faktisk virke sånn.
Den tiden det var mye liv på Forfatterbloggen la jeg fort merke til tonen blant enkelte. En liten gruppe mennesker ( kvinner i hovedsak) lot seg kraftig provosere av samme mann. Nesten uansett hva denne skrev så ble reaksjonen ubetinga negativt fra disse kvinnene. Det som slo meg var at de reagerte på personen og skjeldnere på teksten.
Hadde noen annen skrevet samme teksten så vedder jeg på reaksjonen ville blitt en annen.
Hvorfor lot disse kvinnene seg provosere så kraftig? Hva var det vi andre ikke oppfattet?


Dette har ikke avtatt med tiden men eskalert.
Hvorfor?
Jeg antar at det er fordi de får svar på tiltale. Kanskje de svarene de får er under beltestedet.
Man får igjen med samme mynt og det gir anledning til å forsette på samme måte. Bare at man blir enda mer innbitt.

Hva har dette med litteratur å gjøre?
Det er fint lite positiv formidling når såpass mange må bruke tid på angrep.
Jeg trodde kanskje dette bare var et fenomen som var langt fremskredent på Forfatterbloggen men har siste ukene forflyttet seg til Litteraturbloggen.
Mannen kan som kjent ikke flytte fra nissen....

Jeg tror ikke dette vil avta. Jeg tror noen sitter klar, venter på en anledning til å slå til, enten det gjelder innlegg eller kommentarer. Mens de antagelig forsvarer seg med at det var han som ba om det.

I møte med andre vil vi se på dem gjennom den vi selv er.

Det er temmelig avslørende......

Når karakterene lever sitt eget liv

(Bilde: Eksempel på karakter som begynner å leve sitt eget liv)

De siste ukene har jeg nesten stått bom fast. Ikke slik å forstå at det er en skrivesperre, men jeg har slitt med å finne retning på framdriften. En slik tilstand er det nærmeste en serieforfatter kan komme en katastrofe.

For Gud vet hvilken gang, løser det seg når jeg slutter å skrive og lar karakterene mine gjøre som de vil. Jeg vet dette. Allikevel hender det oftere enn jeg har lyst til å innrømme, at jeg går rundt i den villfarelse at det er jeg som er sjefen. Som en trassig femåring snurper jeg munnen og nekter å høre på stemmene til personene jeg faktisk har skapt selv. Ren idioti, selvsagt, men det har i alle fall fått meg til å reflektere over hva som skjer når karakterene begynner å leve sitt eget liv/eventuelt ikke gjør det.

De som nå venter seg en intelligent analyse av et kjent, litterært fenomen, vil bli skuffet. Ikke har jeg lest noen slike analyser som jeg kan bruke som underbygging og dokumentasjon heller. (Hvis de finnes.)Som vanlig når det gjelder litteratur som fag, har jeg ikke annet enn oppfatninger hentet fra eget hode.

Ta for eksempel det jeg skriver på nå. Scenen er en Gestaposjef, en leirkommandant i en tyskerleir i en avsides bygd i Norge, pluss en hirdmann som er dobbeltagent og jobber for de allierte. Gestaposjefen og leirkommandanten kniver om makt. Gestapo har ordre om å tvinge motstanden i det norske folk i kne. Leirkommandanten har ordre om å vinne det norske folk til det tyske rikets ideologi. De har akkurat fått vite at Terboven snart vil kunngjøre sin ”ti sivile for hver tysker drept”, strategi. Hirdmannen /dobbeltagenten befinner seg plutselig i en kryssild mellom de to, der begge vil ha ham på sitt parti for å triumfere mot den andre. Poenget mitt er følgende; hva i helvete blir sagt i et slikt kaffeselskap? Ikke vet jeg. Det vet bare de. (Misforstå meg rett, jeg har selvsagt gjort research på nazister. Satte det på spissen her …)Men jeg vet en ting; dersom jeg ikke er i stand til å la karakterene få leve sitt eget liv i en sånn setting, blir det ikke den ladede spenningen jeg har sett for meg at det måtte ha vært.

Å skrive om et kjent litterært fenomen som dette uten å si noe om hvordan, blir det samme som å si at løsningen på alle personlige problemer er å elske seg selv uten å gi en oppskrift på hvordan man elsker seg selv. Igjen har jeg ingen dokumentert, anerkjent løsning. Kun subjektive tanker om hva som skal til for å få karakterene til å snakke. Det første avgjørende skrittet er å slå av den venstre hjernehalvdelen - den som sammenligner, dømmer og antar. Jeg må være til stede i rommet og identifisere meg med synsvinkelpersonen. Det kan kanskje høres vanskelig ut, men det er ikke det. Alle har dagdrømt, og den tilstedeværelsen jeg snakker om, ligger snublende nær en slik bevissthetstilstand. Deretter skriver jeg det som faller meg inn i øyeblikket. Det som forbløffer meg etter en slik økt, er at samtalen/hendelsene alltid tar en annen retning enn jeg måtte ha planlagt.

Hva så når karakterene ikke vil leve? Skyldes det mangel på evner og innlevelse fra min side? Enten dreper jeg, eller så nøytraliserer jeg karakterer som nekter å samarbeide.

(Bilde: Eksempel på en karakter man kan komme til å angre at man har skapt)


Problemet er at jeg må få dem til å komme på banen før jeg tar livet av dem, ellers har det ingen gyldighet for historien. Mitt publikum bør enten elske eller hate de som dør, før de dør. Helt ulikt krim der liket bare er et verktøy for å lage plottet. (Jeg tror forresten krim kunne ha blitt langt bedre dersom man brukte noen enkle grep for å få leserne til å bry seg om liket. He,he.) Dersom jeg nøytraliserer en karakter, kan ikke denne sveve i periferien for all evighet. Før eller siden må jeg bringe dem inn igjen. Det er da jeg angrer at jeg skapte dem. Jeg har ikke noe annet valg enn å bygge opp karakteren fra ruinene den ligger i. Den framgangsmåten jeg har funnet som fungerer best, er å gi dem et ekstremt preg. Gjerne noe som ligner fenomener vi kjenner fra litteraturen fra før. Slik som Dr. Jekyll and mr. Hyde, eller Florence Nightingale. Tilstedeværelsen er ikke så avgjørende når egenskapene tydeliggjøres uten store krav om undertekst.

Dette jeg beskriver her er kanskje, i større eller mindre grad, særegent for en serieroman. Når man skriver en bok på fire hundre sider kan man være mer kresen i valg av karakterer og spille på de som vil leve. En roman på ni tusen sider krever stadig nye og ulike mennesker, for å få framdriften til å fungere. Det er ikke tid til å bli godt kjent med en karakter før man slynger dem inn mellom permene. Noen ganger lykkes jeg veldig bra. Andre ganger ikke så bra.
Jeg vil gjerne høre andres erfaringer og tanker om samme tema.

Vakre mennesker er skjønne

Stygg var hun
fra det øyeblikket hun ble født

Hun vokste seg aldri pen
Styggere ble hun med årene

Hvem orket å se et slikt menneske i det fattige livet

I kisten ligger hun pyntet som en sovedukke
Alle titter pliktskyldigst med halvåpne øyne

Påtatt respekt i den siste æresbevisning mens de spyr

Azimuts ti nyttårsforsetter

Ikke bli snillere
Ikke drikke mindre eller slanke meg eller gjøre noen som helst endringer mht. matinntak eller trening
Ikke høre på velmenende råd fra noen
Ikke forbedre min karakter på noen måte
Ikke prøve å få flere (noen) venner
Ikke ta mer hensyn til andre mennesker
Ikke la kritikk, anklager, utskjellinger, hån og bakvaskelser gå inn på meg
Ikke bli mindre irritert og oppgitt over Fauskes meningsløse kakleplapreri og slangetungetale
Ikke gi opp drømmen om å bli rik og berømt
Ikke gi opp forfatterambisjonene

ET NOKSÅ RELATIVT GODT NYTTÅR ØNSKES

Den 29 nov. 2009 fikk jeg en mail fra Poetrixx med hilsninger, både til meg selv, FB samt LB.

Mannen er absolutt oppegående virker det som, godt å vite.
Enhver som kan lese mer enn bare ordene forstår at dette er en god Nyttårshilsen.
Poe ba meg gjerne om å gjengi den på FB som en hilsen. FB har jo kun åpent for de gode anerkjente gjester, så jeg gjengir hans mail her. Om noen fra FB tør å gjengi hilsenen der, er det flott.
Evt. represalier fra ledelsen må man selv ta konsekvensen av.

Here we go, enjoy:


Gå og deng den tomme måseskallen din med flettene først i den nedsnedde ræva på ei østerdalskvige som står og remjer i barselnød med fitta si skrudd i håndstående nedi hønsejordet din slakke svimete pissplaskemester der du så teit og intetanende griser deg til og blir rundbøffa av kjerringene i LB, og fuck deg på trynet i bingen med din hvislende og kløvede slangetunge konstant nedtrøkket i rasshølene på de meggene du så lystbetont sleiker tappsjetta av mens du rauter dem fulle av falske godord din slask... bare beng deg på rasshølet avgårde din phony slimgørrete fiskoko-ruler og vasstrukne nei rassbrukne onelinerkødd og ta rennefart og skli gebisset ditt på snørra i kailljupet mellom lårene på den seigpulte bollemusa til May Grethe Lurum and c if i care!

Får jeg flere mails fra deg skal jeg hacke computeren din full av barneporno, ikke vanlig barneporno, men med nude photos av små killinger og måsunger og hesteføll og andre uskyldige dyreunger i avslørende stillinger, for det er enda mer perverst ... og lime inn bilde av trynet ditt på en fyr som står og strironker på en meitemark og deretter melde deg til Dyrenes Frigjøringsfront ... og hils de andre krekene fra LB som har mailet meg med mas om å komme tilbake til det loppebefengte kråke – nei krekereiret av en blogg at det samme gjelder for dem ... så bare gå og skamfuck fittene deres i fjøsveggen folkens og hils mullah krekar og ha en riktig god jul og allah o akbar!
Og riktig godt nyttår og sug deg med andakt i balla og takk far!

PS! Denne mailen kan du slenge inn i FB, slik at jeg slipper å få flere mail fra noen av de andre deltakerne der med mas om å komme tilbake. Jeg har vel for helvete og satan annet å bestille enn å kaste bort tida mi på slikt piss og blogger ikke mere. Farvel og merry christmas!



---
Ord til ettertanke følger under her:


Blues på reisen

Tidspunkt oppstår som ønsker altfor mye mer
Forlanger at du skal bli i altfor lang tid
Da vet du at besøkstiden for lengst er over

Mennesker som omfavner med fangarmer
Binder opp hjertet og følelser for egen vinning
Tvilen tror ikke lenger på slike overtalelser
Klok av skade ser du kanskje noe annet enn ærlighet

Aldri bli for lenge på et sted
Videre går ferden

Møte seg selv i ensomhetens ørken
Tørste ved vannløse brønner som kun gir et ekko
Erkjenne at sannhet for en annen kan være løgn

Leting og vandring i alle retninger
Trassig møte solens brennende hete
Krangle med stjernenes lydløse venting
Smile håpefullt til månespeilet som ser din søken

Aldri bli for lenge på et sted
Videre går ferden

---

Døren

Ikke lukk døren helt når du går.
La den stå på gløtt.

Frihet har du til å velge selv.
Kanskje du kommer tilbake i morgen.

---
Et relativt Godt Nyttår ønskes til alle, både her og der og hvor enn dere er.

Kos og knuseklem

Hilsen
Din elskede uansett.
jan-otto

--
Lykkelig er det mennesket som dør med et ekte smil rundt munnen.

So it is.

Nyttårstale fra Poetrix (en klassiker til glede for nye lesere)

Det er nesten uhyggelig så rett Poetrix fikk i alle sine spådommer vedrørende Forfatterbloggen i sitt avskjedsinnlegg i fjor (etter at utkastelsen var et faktum), der Slankeknut/Metteberg endelig ble satt ettertrykkelig på plass og avslørt for all verden som den bloggsvindleren, falskspilleren og provokatøren han tross alt var gjennom halve 2008. Det er nok å sitere følgende fra Poetrix' nyttårstale anno 2008:

"HEVNEN er søt Svette, du skal få bli her (i FB, red. anm.) svømmende i ditt eget gufne gørr når alle andre har forlatt det synkende skipet Forfatterbloggen snart ... bare vent og se!"

La Poetrix' magiske ord smelle som nyttårsraketter, fontener og luftbomber når vi nå stiger over terskelen til det nye året, og la oss håpe at slikt maktmisbruk Forfatterbloggens redaksjon utviste, og slike provokasjoner Slankeknut sto for, aldri, aldri mer vil finne sted i norske litteraturblogger igjen.

Jo, vi i LB kunne godt ha kozemozet med noe vanlig "Godt nyttår-svada", men vi ønsker i stedet å gi våre trofaste, dyktige og kritiske bloggere en litterær godbit å knaske på utover kvelden, og det ville vært helt galt om vi ikke avsluttet året på en knallende måte helt i tråd med vår kontroversielle, men litteraturelskende sjel.

Les Poetrix' fantastiske avskjedstale. Gled dere over hans harme og skrivekunst i verdensklasse. Og la den litterære ståpikken, og fitta, deres få den utløsningen den aldri fikk da dere leste Knausgård, Nesbø og Jacobsen i jula.

Godt nyttår!


HIHIHIHI!!!!

Nå har jeg opplevd DET også, å bli rævkjørt og overmannet og overlistet av en slik Silkesvarten-lover som Kjetil Johnsen, som med sine platte, grunne og overfladiske lesevaner og litteraturproduksjon for romantiske og tyggegummiknisende tenåringsjenter for lengst har avslørt hva som ikke-rører seg i hans indre. Ja, han har selv innrømmet at såkalt seriøs litteratur ikke gir ham noe ... det bare stokker seg helt for ham når han leser slikt møl som f.eks. Dostojevskij og lignende banal og kjedelig smusslitteratur, hehehe. Men likevel greide han altså med sine sure og bitre klager og knivstikk i ryggen overfor Azi og meg til redaksjonen det kunststykke å få oss kastet ut fra FB ... ja ja jeg får vel gratulere.

Imidlertid vil jeg ikke gratulere FB, dere har med dette lidt et grunnleggende skibbrudd og jeg spår at denne bloggen er tilbake til den sørgelige tilstanden den befant seg i før Azi og jeg grep inn med vår edle og altruistiske redningsaksjon, innen to måneder fra dags dato ... u wait and see, hehehehe. Da er det ingen som gidder engasjere seg her mer, men i stedet har meldt seg inn i Litteraturbloggen.no, der Johnsen for mitt vedkommende ikke er velkommen med de sure oppstøtene og bakholdsangrepene sine. Derimot er min gamle og trofaste uvenn Fauske hjertelig velkommen til å skrive der, det tør jeg påstå uten å ha konferert med Pia om dette på forhånd. Han har tross alt vist seg som en mann med ryggrad og evne til å tåle en trøkk uten å jamre seg over hvor grumme og slemme Azimut og jeg er ... jaja, litt har vel den stakkars mannen jamret seg når det har pisket for sterkt rundt ørene hans, men ellers er han en staut og modig gutt ...

En blogger som jeg personlig derimot ikke ville ønske velkommen der, er denne Svettefleskebergsomhann, som med sine stadige kampanjer mot oss til slutt har lyktes i å få oss utkastet. Men HEVNEN er søt Svette, du skal få bli her svømmende i ditt eget gufne gørr når alle andre har forlatt det synkende skipet Forfatterbloggen snart ... bare vent og se!

Men det er virkelig latterlig bakvendtlandaktig at DU ... du inntil det krampelatterligste og mest urkomiske påsnørrakræsjende klisjeonanist og selvtilfredse rompeplapremikkel, Forfatterbloggens suverent mest innbilske og pretensiøse tomprat-jukker og dorske og balleløse, men stendig gneldrende kvasiintellektuelle sumpguru og igørraplaskende svadalitterære frelsermessias fra Betle ... nei, Badleheim har fått slike folk som Azi og meg lempet ut av denne bloggen, hohoho, verden blir mer og mer gal ... så dette var altså din grusomme hevn for at vi ettertrykkelig avslørte ditt manglende talent som du fremviste i dine hjelpeløse smørerier av noen innlegg.

Og skulle DU liksom komme og belære meg om verdien av litteratur og om den retningen utviklingen på Forfatterbloggen burde ta, du med dine arrogante ovenfra og ned-holdninger og latterlig misplasserte og totalt ufortjente ideer om deg selv og egen fortreffelighet som har ledet deg inn i en misforstått og selvdestruktiv forfølgelse av og krig mot Pia, Azimut og meg som du på sikt er dømt til å tape ... VI som har initiert en ny blomstring av Forfatterbloggen på bekostning av og til tross for slike besserwisserske og tåkekaklende ordklaskesmørere og balletaskenkunstnere som deg, som for alltid ... det kan jeg garantere deg ... har mistet sitt hegemoni i Norges litteraturbloggverden, men inntil videre hevner seg ved gjennom innlegg etter innlegg, kommentar etter kommentar, utdriting etter utdriting som bare slår tilbake på opphavsmannen, å hamre inn sitt patetiske budskap om hvilke sinnssyke psykopater, mobbere og gærninger vi er ... formodentlig modne for tvangsinnleggelse og skjerming fra oss selv, som en annen blogger her uttrykte det, i hvert fall om meg ... og der du uavlatelig gjennom løgner og ren historieforfalskning forsøker å hjernevaske resten av bloggens medlemmer til å tro at vi har senket nivået her og har bidratt til å ødelegge FB, mens Forfatterbloggen selvsagt i virkeligheten ikke har vært så levende og spennende og glødende og kokende av aktivitet på flere år ... hohoho, jeg ler meg enda mer fordervet og bedervet enn jeg allerede er av lutter vantro og forbløffelse av hvor fantastisk frekk det overhodet er mulig å være.

Men snart er vitterlig FB ødelagt, takket være at dere har fått viljen deres hehehehe ... hvor inn i granskauen pisse steindum er det MULIG å være ... VI som har bidratt til å redde FB blir nå utkastet, hahahaha, jeg ler meg fordervet!!!!

Dine vettforlatte suderullan-tekster som er det verste og mest talentløse taskenspilleri og lortsjongleri som noen gang er sett på denne siden av Dikemark, skulle vært kverket med slegge og slengt for stormåsen på Tromsøflaket ved fjæresjø, og dine slakke og tafatte grisenøfferier og forgjeves utkaklede hønseplaprerier uttrykt i den ytterste sjelenød som et rop om hjelp, burde vært korsfestet og hengt til tørk på ryggen av en gyngehest fra Havøysund og deretter kjørt gjennom tarmene på en nærsynt afrikansk ørkenhamster med pikken i fatle og gangsperre og gnagsår i ræva etter møljepulinga i apekolonien dagen før ... til skrekk og advarsel for alle de andre dyra i Hakkebakkeskogen som måtte tenke på noe lignende.

Gå og senk ditt noksagtpregede og av hønselort inspirerte og infiserte rasshøls-snøfteri og kyss meg i ræva-ralleri i en balje med fluesnørr oppsamlet fra en sverm med forkjølede spyfluer på fylla i Ustaoset ... og klink deretter din åndsforduftede badlepoesi og ubehjelpelige dusteprosa opp i toppen av et juletre til tonene av Deilig er hjorden mens en hjord av remjende og brekende sauer og kaklende høns applauderer og vifter med halene og bruser med fjærene i spent forventning om kveldens dyriske utskeielser, for det er nok det eneste publikum som har vett til å verdsette ditt arbeid slik det fortjener. Liksom tremenningen til Bjørnstjerne Bjørnson ... den beryktede sodomistlyrikeren Sjøstjerne Børson, han var visstnok også en litterær storsjarmør og en støver til å tiltuske seg fitte på hønseloftet, og med sine ordgalanterier og høyt elskede poesiaftener en mester til å erobre og bemektige seg møydomshinner av ungsøyene i sauefjøset. Og du går åpenbart etter i hans fotspor.

Men her på FB har din litteratur null og niks, nope, njet, nada og svada å gjøre, så bare gakk deg vestover ned i det nedrigste larvehullet i Vestre Sylane med din rasshølsravende og dangelbærsjanglende fattigåndsprosa, og bring med deg hele dette pretensiøse litterære loppesirkuset av tompang-rykende sulamittjukseri hvis opphavsmann aldri noen gang kommer til å begripe er det verste åndsbedervede juggel og spetakkel noensinne smurt sammen her på FB, som du bare hurtigst mulig burde gå og klaske opp i ræva på ei bjelleku og deretter til allmenn latter spa ned i en grop i bakken slik at vi kan få pisse på det ...

Bak din innvendig tomme og utvendig fjærprydede måsepanne skjuler der seg et aldri hvilende røre av ingentingeri hvis nei-eksistens er en stadig og stødig kilde til forbløffelse, nei fornøffelse for dine medgriser i den latrineheimen du hjelpeløst plasker rundt i og som er din faste litterære oppholdsbinge, som du dessverre konstant tilsviner og nedkakler med ditt infame jubasmelleri verdig ei slapp og vaginaltilgriset gørrplaskeguri som deg, der du liksom skal belære folk som Azimut og meg om litteratur og skrivekunst og desslike med dine knirktørre og fisakademiske og fjernteoretiske juksebetraktninger som nok kanskje har noe med svadalitteratur men ingenting med livet å gjøre, og derfor aldri kan bli annet enn bleke og tafatte etterlikninger av virkelig skrivekunst.

Så vennligst etterkom min anbefaling når jeg nå ber deg gå og stange den trange åndsforlatte dåreskallen din i den største og mest forblåste snøgrotta du kan finne i Jotunheimen og deretter søkke dine støle og skampultopphovnede fittelepper over rekka fra ei jolle over det ytterste kalddjupet i Barentshavet og se om virkelig inspirasjon kommer sigende til deg da ... og ikke denne sedvanlige pissforblåste og jokknedpeisede idegørra fra det mørkeste og dystreste av tåkeloftene i hurlumheia ... dette av hønsejokk inspirerte badleslafferiet og kokfadderullan-deieriet fra dalstrøka innafor dauingfjell, som du vanligvis impregnerer oss så dypt med gjennom skribleriene dine på veggene på utedassene i Hallingskarvet, hohoho!

Så farvel til alle dere noksagter og ikke-noksagter på Forfatterbloggen ... noen av oss møtes nok igjen på Litteraturbloggen. Jeg vil spesielt ønske velkommen og takke for deres mange gode og innsiktsfulle innlegg og kommentarer her på FB ... Frater-Pan, Pia, Azimut, Jan Hagen, Mickeline, Sirenia, Landgaard, Arthur M. Sørensen og flere til som jeg ikke kommer på i farta ... alle mine få venner og ikke minst utallige fiender som har gitt meg mange kilevinker, men aldri gått til slike ubehøvlede skritt som å få meg utestengt. Disse uvennene har jeg ingen respekt for ... de kjenner ikke kunsten å krige med glede og respekt dessverre.

Jeg håper og forventer derfor å få gleden av å stifte nytt bekjentskap med alle mine bitre men ÆREFULLE fiender her på FB i vår nye blogg.

Andre som jeg derimot håper å slippe å se i den nye bloggen grunnet deres likegladhet og holdningsløshet, som gir seg uttrykk i at de ikke engang gidder kommentere det hårreisende faktum at vi ble lempet ut av denne bloggen uten forutgående beskjed, fordi dette likevel ikke angår vedkommende selv og derfor i høyden avstedkommer et giftig gjesp fra ham ... vil jeg bare be ærbødigst om å rygge seg langsomt og i revers inn i svarte bjørkeskauen med hele det pretensiøse litteraturpedagogiske prosjektet sitt som han nedlot seg til å la oss få beskue i et innlegg senest i dag. Jeg vil ikke nevne navn på vedkommende unnlatelsessynder, så langt ned gidder jeg dog ikke synke ... vil bare få lov til å advare mot den slakke og hjernedaffe litteraturen til denne forfatteren ... som jeg selvsagt aldri har lest, må da være måte på selvpining, men bare titlene sier jo alt ... Praktens voktere og Snirkelens ende og lignende fengende navn, hohoho. Denne litteraturen er formodentlig like tom som forfatterens fornavn ...

Og til Forfatterbloggens redaksjon, som ikke engang verdiget oss en advarsel før de ikke bare kastet oss ut av FB, men også slettet bloggene våre uten å gi oss beskjed på forhånd, har jeg bare en melding å servere ... gå og skamfuck fittene deres i fjøsveggen i vintersola og smask meg baklengs med tungekyss i rasshølet en rålekker påskemorgen i Øystre Slidre!

Jeg ønsker dere alle en smellvakker jul og et hårreisende festlig nyttår med tenna klamret til høystakken og balla solid omslynget i et finsk fjernsynsteater!

Poetrix

"Prosadikt" av Slankeknut

Siden blogghistorie har kommet på moten i det siste, synes jeg det er på sin plass (popular request spilte en rolle) å publisere innlegget "Prosadikt" og den trivelige kommentarrekken som fulgte, om ikke annet får vi et lite gjensyn med Poetrix, som går polsk riksdag på Semjar/Jarecky (det er samme person, ikke sant?). Azimut skjønner selvfølgelig at dette ikke hostes opp fra min side som bevismateriale i en eller annen langvarig vendetta. Det hostes kun opp som et stykke festlig historie.

Jeg går ut ifra at Mettebergsommann ikke har noe imot at hans lille åndsverk blir publisert her "for educational purposes".


Grøftetildragelsesmytteriet


torsdag nov 13, 2008

Prosadikt

"du sa ... først!"
"jeg sa bare ... fordi du sa"
"Det at du sa ... er mye verre enn at jeg sa ...!"
"Jeg er flink, du er dum!"
"Det er dumt at du sier jeg er dum, selv om du er flink!"
" ... Det er godt skrevet!"
"Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker!"
"Du er ikke flink, det er bare noe du tror, du er dum!"
"Alle andre krangler, men ikke jeg, fordi jeg MÅ krangle, siden jeg er den eneste som er opptatt av litteratur!"
"Hadde vi vært i samme rom, skulle du fått bank!"
" ... Det er godt skrevet!"
"Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker"

"Og jeg ble fryst ut som barn"

"Jeg da! Jeg hadde lammende panikkangst!"
"Jeg er gal, men det er bare jeg som har lov til å si!"
"Vet du hvor mye proteiner jeg har spist, og hvor mye jern jeg har løftet i dag? Ikke kom til meg å snakk om litteratur!"
"Anakronistisk tulling? Jeg? Overhodet ikke!"
"Har skjønnlitteraturen verdi?"
" ... Det er godt skrevet!"
"Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker!"
"Er alle tanker tenkt?"
"Er gode forfattere egentlig ravende idioter?"
"Har jeg hiv?"
"Kan jeg rømme fra angst gjennom fortrengning og evig kjekkaseri?"
"Burde akademikerne egentlig ha vært frikere for å få lov til å snakke om verden?"
"Jeg er vill og gæern, for jeg har rømt til Syden. Alle andre nordmenn er teite og konvensjonelle, for de bor i Norge!"
"Vi puler horer, dere er trangsynte!"
"Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker!"
"Vi er genier, for vi leser ingen nye bøker, leser ikke tidsskrifter eller essaysamlinger, følger ikke med. Dere er idioter, fordi det er godt skrevet!"

"Jeg er gal!"

"Jeg er også gal!"

"Og jeg!"

"Det er genialt!"

"Og godt skrevet."

Posted at 03:35PM nov 13, 2008 by mettebergsommann in Diverse | Kommentarer[102]

Kommentarer:

Her publiserer jeg et prosadikt jeg rakst rablet ned i en uhyre teit kommentarveksling tidligere.
Grunne til at jeg publiserer det er:
1) Jeg er ond.
2) Jeg kan ikke selv skrive, noe jeg beviser her.
3) Jeg kan ikke tenke.
4) Jeg er smålig.
5) Jeg er destruktiv.
6) Jeg vil ødelegge andres heltemodige kamp for å redde bloggen fra den totale ødeleggelse og degenerering.
7) Jeg hater alt saklig innhold, vil helst bare ha koz og klemz.
8) Kvadratet av de første syv punktene.

Skrevet av mettebergsommann , 15:42, torsdag 13. november 2008 #


metteberg
Hvem er dette for noen noen mon tro.?
Kanskje det er litteraturens Karius og Baktus?
Det må det da være. (flirer rått.)
:)
jan-otto

n.b Du kunne godt å ha skrevet mer..no worry.
Nå kommer repeterbrødrene med repeatknappen.

Skrevet av Fauske , 15:44, torsdag 13. november 2008 #


Hvis Mettebergsommann ikke er identisk med Knuthjeltnessomslank, er hun sikkert kona hans.

Kan du ikke si til Slankeknut at vi savner ham? Det er for lite elitisme her nå.

Skrevet av Landgaard , 15:46, torsdag 13. november 2008 #


Legger igjen en diskret *fniiis*.

Skrevet av mimosa , 15:48, torsdag 13. november 2008 #


Etter det jeg vet, klarer ikke knut objektsformen ham, så, nei, det kan jeg ikke si.

Men jeg kjenner han jo, vi bor i samme by.

Skrevet av mettebergsommann , 15:49, torsdag 13. november 2008 #


Landgaard

Vel, kommentarene dine avhjelper savnet

Skrevet av Fauske , 15:50, torsdag 13. november 2008 #


Men om Mettebergsommann ER identisk med Knuthjeltnessomslank, savner vi ham ikke lenger da? Jeg blir litt usikker på den selvreflekterende konsistensen i argumentet.

Skrevet av Skarstein , 15:59, torsdag 13. november 2008 #


//"Jeg har skrevet to skjønnlitterære bøker!"//

Men jeg har da vitterlig skrevet og utgitt TRE skjønnlitterære bøker (og oversatt 112, tror jeg). Og det er flere enn Knut Knausgård har skrevet, like mange som Ari Behn og bare en mindre enn Fosnes-Hansen.
LOL.
Dessuten er jeg jo mye flinkere enn dem.
Det er forresten mange skrivefeil og mye dårlig språk i innlegget/"diktet" ditt. Vil du ha litt språklig førstehjelp eller skal vi bare la det stå slik til allmenn forlystelse?
Grøfter, ja, grave, det kan du... Men når har du tenkt å lære deg å, eh, skrive?
Er du medlem av Fuske-klubben, forresten?
LOL.

Skrevet av Azimut , 16:00, torsdag 13. november 2008 #


He he....jeg likte denne..*Sleike oppetterryggen. sleikeoppetterryggen*

Skrevet av SNyHETTa , 16:06, torsdag 13. november 2008 #


Roar: Jeg vil ikke "lære å skrive". Jeg er smålig, jeg vil ødelegge det store heltemodige prosjektet som pågår her.

Skrevet av mettebergsommann , 16:09, torsdag 13. november 2008 #


Roar
Du er flink...nærmest et unikum.
Det har du da fortalt gang på gang.
Helt imponerende..repeatknapp.

Skrevet av Fauske , 16:12, torsdag 13. november 2008 #


Vel, som sagt før, Bergemann, så tar jeg 150 kroner timen. Jeg har allerede Knausgård, Hansen og Behn som faste klienter. Behn volder mest bry, men han kommer seg langsomt, men sikkert. Så du skal ikke se helt bort fra at det er håp for deg også.

Skrevet av Azimut , 16:13, torsdag 13. november 2008 #


Repeatknapp, Fauske? Er det den du bruker hver gang du synes at bloggen har behov for en av dine geniale onelinere?

Skrevet av Azimut , 16:15, torsdag 13. november 2008 #


Roar: Tar du 150 kroner timen for at jeg ødelegger det store heltemodige prosjektet som pågår her?
De pengene får du nok ikke. Å tro det er nok bare galskap.

Skrevet av mettebergsommann , 16:15, torsdag 13. november 2008 #


Troen til Roar kan flytte sandkorn i Sahara. Helt sant, to sandkorn på strak repeatarm

Skrevet av Fauske , 16:19, torsdag 13. november 2008 #


Jeg kan ikke huske at jeg har fortalt her på bloggen om hvordan jeg en gang i tiden pulte horer. (ikke pulte som en hore)

Jeg er også gal (mest genial, men det merker dere nemlig ikke)

Og til prosadiktet:

LOL

ROFLMAO (den kan Stian oversette)

Skrevet av Athene , 16:22, torsdag 13. november 2008 #


Skarstein: Vi savner jo Slankeknut i hans slankeknutske gestalt. Mettemann oppfører seg jo annerledes (men på enkelte vis forbausende likt), enten det er Slankeknut eller ikke.

Mettemann: Jasså, du kjenner ham? Be ham komme tilbake, davel! Vi trenger intellektuell dybde her.

Skrevet av Landgaard , 16:23, torsdag 13. november 2008 #


Satan, nå er Athene også identisk med Azimut.

Fauske: ROFLMAO= Rolling on the floor laughing my ass off.

Skrevet av Landgaard , 16:24, torsdag 13. november 2008 #


Jeg har også pult ost, på brødskiva.

Skrevet av Fauske , 16:24, torsdag 13. november 2008 #


Frode: Selvrefererende. Selvreflekterende er nok noen med svært svette håndflater. Eller sogar en person som til tider blir hjemsøkt av det uhyggelige fenomenet tvil.

Skrevet av mettebergsommann , 16:25, torsdag 13. november 2008 #


Landgaard.
Poeng til kommentaren din. (flirer.)
:)
jan-otto

Skrevet av Fauske , 16:26, torsdag 13. november 2008 #


Tvilere kommer ikke inn i Roars rike

Skrevet av Fauske , 16:27, torsdag 13. november 2008 #


Landgaard: Intellektuell dybde, hvordan skulle det gå til? Se det for deg -

Poetrix: Sjå faen i feskarspængtemåserævholfettskita å klapp igjeæn det førbainna oldingutflodaktige onelineran dine, Flauske.

knuthjeltnessomslank: Er det egentlig mulig å ha en forteller som kan kombinere fornemmelser med tenkning i en ekstrem grad, hvis man fremdeles skal påberope seg realisme?

Poetrix. Du har vist dæ som den falske tvetunga hailltrusa du e, Jan Otto, du kan berre ta å innhalere kymusen te oldemora di rætt ned i lungan, din jesusførpultepleievrængpikk!

Azimut: Har det noen gang vært skrevet bedre på FB noen gang enn Poetrix to kommentarer over her? LOL!

Nei, Stian, jeg tror det blir vanskelig med det intellektuelle.

Skrevet av mettebergsommann , 16:35, torsdag 13. november 2008 #


Stian, poeng til oversettelsen :)
Og Fauske kan notere. (LOL har du jo allerede blitt forklart, så nå er tiden inne for å avansere)

Skrevet av Athene , 16:36, torsdag 13. november 2008 #


Du glemte meg Mette...

Skrevet av Athene , 16:38, torsdag 13. november 2008 #


Satan hvor jeg triller.

Skrevet av Landgaard , 16:41, torsdag 13. november 2008 #


//Poetrix. Du har vist dæ som den falske tvetunga hailltrusa du e, Jan Otto, du kan berre ta å innhalere kymusen te oldemora di rætt ned i lungan, din jesusførpultepleievrængpikk!
Skrevet av mettebergsommann , torsdag nov 13, 2008 #//


Dette er faktisk noe av det aller beste du har skrevet her i bloggen, Metteberg, og det mener jeg i fullt alvor. Glem trøtte Tsjernobyl-greier. Her har du noe du absolutt bør bygge videre på!

Skrevet av Azimut , 16:42, torsdag 13. november 2008 #


Athene: Jeg glemte deg ikke, men avsto fra å kommentere fordi jeg ikke skjønner ironi. (Det henger sikkert sammen med at jeg ikke kan tenke)

Merkelig nok var kommentaren din morsom likevel.

Skrevet av mettebergsommann , 16:42, torsdag 13. november 2008 #


Athene
he he...good one...tid for å avansere.(klem for den.)
:)
jan-otto

Skrevet av Fauske , 16:45, torsdag 13. november 2008 #


Jeg tror jeg har kommentert dette som noe av det beste fra mettesom et sted lenger nede i kommentarrekka. Enten posta jeg det - eller så tenkte jeg det. Uimotstålig herlig!
Right on target - so direct!!

Skrevet av Janhagen , 16:46, torsdag 13. november 2008 #


Forøvrig - som avdøde Kurt V. sa det. Vær forsiktig med det du later som du er, du kan risikere å bli det.

Skrevet av Janhagen , 16:48, torsdag 13. november 2008 #


Du vet, Jan, vår oppgave er ikke å tilrettevise, men åpne for muligheter. Og nå har Metteberg tydeligvis endelig funnet sin litterære nisje. Ingenting gleder meg mer.

Skrevet av Azimut , 16:48, torsdag 13. november 2008 #


Fauske, jeg visste du ville ta den :)

Skrevet av Athene , 16:51, torsdag 13. november 2008 #


Mulighetenes marked:Direktør Roar Sørensen.
Åpningstid: Stengt grunnet selvbeundring.

Skrevet av Fauske , 16:52, torsdag 13. november 2008 #


Athene
Kjenner deg vet du.... Du,jeg elsker boka di.
:)
jan-otto

Skrevet av Fauske , 16:54, torsdag 13. november 2008 #


Roar: Det er det pågående prosjektets storhet, som slipper løs destruksjonstrangen i en så smålig person som meg.

Jan: Kurt Vonnegut sa så mye rart, og moren min sa det samme om grimaser.

Skrevet av mettebergsommann , 16:57, torsdag 13. november 2008 #


Jan: Noen ganger er det bare et glass Shiva's regal som hjelper.

Skrevet av mettebergsommann , 16:58, torsdag 13. november 2008 #


koz og klemz!

Skrevet av Nadiyya , 17:04, torsdag 13. november 2008 #


Nadiya: Koz og klemz tilbake! Og snart er det helg! Love ü

Skrevet av mettebergsommann , 17:07, torsdag 13. november 2008 #


"Er alle tanker tenkt?"

Du reiser et viktig spørsmål i prosadiktet ditt her Mette. Et fundamentalt og ikke minst naturlig spørsmål som jeg opplever som bærende for hele teksten. En grunnpilar som støtter opp om det toneangivende du her viser oss, et litterært reisverk som du i siste del av diktet river ned som et betimelig bildet på din dype frustasjon. Jeg kan ikke trøste deg nok, jeg evner ikke følge deg helt ned, men jeg kan beskue dette sammen med deg, som en leser og som en blodig venn i litteraturens navn. Ja, selve rammen rundt tekstens budskap er lett tilgjengelig og dine humoristiske hallingkast forfører, men du får så vakkert frem sårheten og følelsen av håpløshet.

Imponerende tekst.

Og glem alt som heter ironi, du sier det så likefrem og befriende ærlig selv: du kan jo ikke tenke!

Skrevet av Athene , 17:08, torsdag 13. november 2008 #


Honnybie på de kanter! En form for brandy - men Fenny, gud bedre - den hadde Portogiserne innført.

Idag har jeg konsentrert meg mest om torskens øye under en annet dikt litt lenger oppe.

Er dette kommentarrealime eller posttraumatisme?

Skrevet av Janhagen , 17:11, torsdag 13. november 2008 #


Takk for imponerende lesning, Athene. Det varmet virkelig en tom hjerne. Hadde jeg ikke vært så smålig, skulle jeg skrytt av deg.

Skrevet av mettebergsommann , 17:17, torsdag 13. november 2008 #


Dette er traumatisme, Jan, traurisme også.
Dikt må jeg ta en annen dag, følsomheten er litt ... nedsatt.

Skrevet av mettebergsommann , 17:19, torsdag 13. november 2008 #


Dette er turisme. Intet mer, intet mindre.

Skrevet av Athene , 17:20, torsdag 13. november 2008 #


Det er betryggende at du er smålig Mette, jeg tåler nemlig svært dårlig å bli skrytt av. Det gir seg noen rare og pinlige utslag. Og klapp på skulderen gjør at jeg bare får lyst på mer, da foretrekker jeg heller en god gammeldags rævsleiking!

LOL

Skrevet av Athene , 17:24, torsdag 13. november 2008 #


Athene: Var det pengebeltet rundt magen? Sandalene? Capsen? Liksomitaliensken? Ølkonsumet? Pekingen? Fraværet av høflighetsfraser?

Hvordan fant du det ut?

Skrevet av mettebergsommann , 17:25, torsdag 13. november 2008 #


Athene: Jeg har tunga ute.

Skrevet av mettebergsommann , 17:26, torsdag 13. november 2008 #


Athene
Er du blitt besmittet av den "nye og friske" sprogdrakten som er innført på FB?. (smiler.)
:)
jan-otto

Skrevet av Fauske , 17:30, torsdag 13. november 2008 #


Beklager forsinket respons Mette, jeg satte faktisk en peanøtt i halsen da jeg leste utsagnet ditt.

Fauske: Ikke besmittet, men ufrivillig besudlet

Skrevet av Athene , 17:36, torsdag 13. november 2008 #


Athene: Peanøtt i halsen?
You prude!

Skrevet av mettebergsommann , 17:58, torsdag 13. november 2008 #


Mettebersommann har funnet hjem
og flytter dermed videre.

Norge er et land med et spesielt forhold til fisk. Utskiping av trelast og skipsbygging, alle relatert til havet som omgir hele den lange ytterkanten av landet vårt vent mot vest, bortsett fra en liten snutt gjennom Drammen, Holmestrand Larvik og nedover.
I Moss sier de at folk i Horten går til sengs med sola i ræva. I Horten er ikke folk opptatt av himmellegemer, men om kranene på verftet.
Fisken danker ut alt. Både trelast og skipsbygging må vike. Til tross for dette kan en ofte høre nedlatende bemerkninger om fisken. Bemerkninger og uttrykk som har blitt til en del av språket vårt. Som slappfisk og snilefisk f.eks. Ja, det kan gå an, men det er overflalebetraktninger. Et lang mer ureflekter og fornærmende uttrykk er "å ha torskeøyne!" Det å ha torskeøyne er ikke mye kult - det vet vi alle!
Torskeøyet oppstår når torsken har bitt på kroken eller gått i garnet eller hva f. Trukket på land, fratatt sit liv og blir liggende til allmenn beskuelse. Nei, jeg sier ikke at uttrykket torskeøyne da har mistet si verdi som metafor for noe temmelig daft, sløvt og totalt bortreist. For det er nettopp det torsken er. Den har ikke sett havet før den ble trukket på land - og i dette perspektivet, å se de omgivelser den alltid har tatt for sitt gitte univivers fra en totalt uventet og fremmed synvinkel ville fått oss alle til å måpe skulle jeg tro.

Det nå en ting. Ingen liten ting. For i dette øyeblikket rett før døden tar den med til frysedisken, opplever torsken brått et total nytt syn på verden. Den dør i en verden den aldri har opplevet - trukket ut av det våte element den alltid har tatt for gitt. Tenk deg sjøl for et jævla sjokk! Se opp for alle slags åter som henger ned fra himmelen i et snøre - det er mitt råd. Det er iike alltid det overraskende er til ens eget beste.
Tenk på torsken. Se vår uvitenhet om det universelle gjennom torskens øyne like før de slukker og blir til det vi så foraltfullt omtaler som torskeøyer. De som har lest boken frosken øyne vil forstå bedre, men her haster jeg videre.

Jeg har nemlig sett torsken øyne, og de er vakre, innsiktsfulle og våkne. Brune innbiller jeg meg. Glitrende iakttagende og sympatiske. Fylt fra øyekrok til øyekrok av ydmyk visdom om sitt eget element. Der livet hadde sitt utsping på denne planeten - slik du ser det i et menneskefosters utvikling der det flyter i nøyaktig det samme havet som forskerne har funnet ut må ha vært ved livets begynnelse. Den absolutte opprinnelige kjemiske blandingen av vann og mineraler og alt som ellers urhavet inneholdt omgir menneskefosteret der der det tranformeres gjennom stadier fram til det er beredt til å trenge seg inn eller ut til oss i vår verden. Her og nå.
Besøk et akvarie. Studer torskens øyne. Det blir et møte som sender grunnleggende rystelser gjennom deg. Eller bedre, dykk ned på dypere vann som oberverende deltager i havets univers. Oppsøk torsken om den ikke oppsøker deg å se. Se toskens vakre øyne gjennom dykkermasken og tenk på hvordan den vil oppleve ditt blikk.

Ja, vi har en lang historie knyttet til fisken, til torsken, både som egen føde og som salgsvare. Så grunt et syn!
Det er med den oppsummerte kunnskapen Jokke i et av sine glimt inn i vår nasjons særpreg utbryter i sangen "Hyttetur"
- Vi er mange har søkt vår lykke på havets bunn.
Hva mer er vel å si?

Skrevet av Janhagen , 18:03, torsdag 13. november 2008 #


Dette er kommentarforflyttingens innerste vesen!

Skrevet av Janhagen , 18:05, torsdag 13. november 2008 #


Våre Demoner

Takk for nok en idé
men eg får aldri fred
Ingenting kan endre det

Mitt hjerte går i utakt
eg ser ut som et slakt
Snart stryker eg med

En manns golv
er en annen manns tak
Ta det dag for dag

Eg trenger nytt preparat
en ny start snart
Før alt blir svart

For våre demoner
har jagd oss i generasjoner
Kommer i alle versjoner
Kan kun stoppe dei med patroner
Så gje meg inn
Få meg til himmelen

Eg har toet mine hender
spilt blod, knekt tenner
Nå sitt eg her

Krigen er ikkje over
de kommer når du sover
Når ingen ser

Denne hekseprosessen
tar alle unntatt presten
Han er en av de

Eg vett ka han koke på
det brenner snart nå
Og det ryker for mi fortid

(Janove Ottesen)

Skrevet av Nadiyya , 18:06, torsdag 13. november 2008 #


Hm, virker som om bloggen snart trenger et nytt kapittel av Plutoniumsfabrikken. Dette er i ferd med å skli helt ut.

Skrevet av Azimut , 18:12, torsdag 13. november 2008 #


Jan: men der forflyttet du den til feil tråd. For her er ingen hjerne hjemme. Hadde det vært det ville den sikkert ha bedt fingrene om å taste noe som tematiserte kommentarens kortprosa-aktige kvaliteter. Deretter, for liksom å lette det hele opp litt, ville den sikkert ha sendt ut en beskjed om å trekke fram en artig skrivefeil, nemlig "se toskens vakre øyne gjennom dykkemasken og tenk på hvordan den vil oppleve blikket ditt", men hjernen ville deretter ha understreket at kommentaren din var antitesen til toskete. Og at du kanskje skulle bygge den ut til en virkelig korttekst.

Skrevet av mettebergsommann , 18:16, torsdag 13. november 2008 #


Æsj: "Vi er mange som har søkt vår lykke på havets bunn." Jokke) Ja, det måtte presiseres.

For de som ikke har lest "Froskens øye," er det viktig å si at det var resultatet av en stor undersøkelse finansiert av NASA og PENTAGON - resultatet av undersøkelsene som skulle belyse en form for persepsjon, var at frosken (som eksemplel) kun så det frosken trengte å se for å overleve. Overført til mennesket betyr det at vi også kun ser det vi trenger for å overleve som individ og art. Det vi ikke ser eller sanser - må vi fundere på sjøl. Uten at det kommer stort annet ut av det enn dårlige sci-fi filmer og elendige dikt. Men jeg husker å ha lest at Solstad sa noe sånt som "han ser noe bortenfor, noe bare han har oppdaget." etter sitt første møte med Olav H Hauge. Kanskje noe mer enn det vi er konstruert til å se ...
Selvsagt har vi surrealismen - og hvem elsker vel ikke den i trange tider med nedsatt syn.

Skrevet av Janhagen , 18:22, torsdag 13. november 2008 #


Jeg står på mitt uansett!!

Skrevet av Janhagen , 18:26, torsdag 13. november 2008 #


ja hvor i allverden blir det av plutoniumsfabrikken??

Skrevet av Nadiyya , 18:26, torsdag 13. november 2008 #


Finnes det noe som heter litterær kontraindikasjon?

Skrevet av Janhagen , 18:27, torsdag 13. november 2008 #


Bravo!

Skrevet av Martin , 18:27, torsdag 13. november 2008 #


nad
Plumbofabrikken??? Hva er det?

Skrevet av Fauske , 18:31, torsdag 13. november 2008 #


Jan: Det finnes noe som heter kontrære motsigelser, og hvis kunnskapen om disse hadde vært mer utbredt, tror jeg verden ville vært et fredeligere sted.

Skrevet av mettebergsommann , 18:31, torsdag 13. november 2008 #


Dette teksten til Mette har inspirert en kommentarutvikling (og nei, da snakker jeg ikke om klipp og lim) som fremviser en dybde som favner et prematur, men definitivt levedyktig, litteraturfellesskap på en helt enestående måte.
Jeg vil trekke det så langt som å påstå at teksten inspirerte til å avdekke meningsutvekslingens vakreste vesen, og med det så tydelig for øyet åpnet for nye perspektiver. Dette regulerte mitt stressnivå betraktelig, og satte meg inn i dype tanker som gjør at jeg nå ønsker å utforske den emosjonelle konteksten som alt dette representerer.

Melkesjokolade og peanøtter er forresten en uslåelig kombinasjon. Når de humoristiske undertonene ligger så opp i overflaten som her, må jeg advare på det sterkeste mot bespisning under lesing!

Skrevet av Athene , 18:32, torsdag 13. november 2008 #


Plutofabrikken, der Donald Duck jobber.

Skrevet av Nadiyya , 18:33, torsdag 13. november 2008 #


Ta det med ro, jeg vet at dere alle plages av intense abstinenser og at forventningen er enorm. Men jeg kan berolige dere alle med at Azimut har meddelt at han er i ferd med å legge siste hånd på sjuende kapittel, og det vil komme på trykk i løpet av de nærmeste timene eller dagene, til sann fryd for de få, til hånlatter, sjokk og hoderysting for de mange.
Men så blir det i hvert fall endelig, gudskjelov, takk og lov, Allah Akbar endelig litt litteratur som kan dissekeres og nedsables i bloggen igjen.

Skrevet av Azimut , 18:48, torsdag 13. november 2008 #


Et mere korrekt islamsk uttrykk i den setningen ville være "Al hamdelilah", som betyr Gud være lovet.

Blir det mere jihad i plutoniumsfabrikken?

Skrevet av Nadiyya , 18:57, torsdag 13. november 2008 #


Nei, Allah Akbar er korrekt, og det blir mye, mye mer jihad ifm. Snylges eventyr, spesielt når det etter hvert introduseres en vakker beduine ved navn Arafita.

Skrevet av Azimut , 19:06, torsdag 13. november 2008 #


Roar
De kommer litt tett på hverandre.
Liker ikke at du poster hyppigere enn mine onelinere.
Nå må du skjerpe deg.
Husk alle lover og regler på fellesbloggen "din".
Dauer av latter...he he.
:)
jan-otto

post i vei du Roar, no problem

Skrevet av Fauske , 19:11, torsdag 13. november 2008 #


Roar
Snylge?? Var det ikke Snygle fremtoningen heter?

Skrevet av Fauske , 19:12, torsdag 13. november 2008 #


Spennede Azimut! Fort deg!

Skrevet av Nadiyya , 19:13, torsdag 13. november 2008 #


Roar
Husk å lese korrektur først,kosmetisk retting er viktig.

Skrevet av Fauske , 19:14, torsdag 13. november 2008 #


Og jeg som trodde det het Allahu akbar???

Skrevet av SNyHETTa , 19:20, torsdag 13. november 2008 #


SNy: Begge deler er korrekt. For det første fordi dialektvariantene er så mange. Noen steder høres denne -u endelsen, andre steder er det Alla' akbar.

Arabisk skriftspråk har også ganske løse rettskrivningsregler og lider av kronisk vokalmangel, så en står ganske fritt egentlig ;)

Skrevet av Nadiyya , 19:26, torsdag 13. november 2008 #


//Roar
//Husk å lese korrektur først,kosmetisk retting er viktig.
Skrevet av Fauske , torsdag nov 13, 2008 #//

I kommentarfeltene er det meste tillatt, Fauske. Der tenker vi ikke så mye før vi skriver, og det er helt ok, selv om du går helt av skaftet iblant. Dessuten vet jeg at det er hundrevis av måter å skrive disse arabiske ordene på. Og jeg ville bare skrive Allah Akbar, og ingenting annet. Derfor er det korrekt.
Noe mer dumt du ville si i farten?

Skrevet av Azimut , 19:31, torsdag 13. november 2008 #


Roar
Ikke vær så hårsår nå. Selvfølgelig kan du arabisk på hundre forskjelllige måter.
Intet mindre kan forventes av SnygleGud.
hmmm..Ali Baba som sluker kameler er nok mer dekkende...men ok.

Noe mer i "farten"...der sneiet du innom engelsk og. Blir ikke det fjerten på norsk?
Ta frem kosmetikkpungen nå legg ut Plumbofabrikken. (kapitell 48 ?,nei det kommer en time etterpå.)

Skrevet av Fauske , 20:13, torsdag 13. november 2008 #


Hvor gammel er du, Mettebergsommann?

Skrevet av Landgaard , 20:22, torsdag 13. november 2008 #


Det er på tide å oppsummere min rolle og kommentarer i dette innlegget som har fått en utrolig mottagelse i antall innspill og ikke minst i opprivende frekvens.
Jeg har sett dette “prosadiktet” plassert som kommentar i en tråd omtrend like lite givende som denne. Jeg skrev at det var noe av det beste mettebergsommann hadde skrevet her. Vi har bare sett et novelleutkast tidligere, så sånn sett er det vel dekning. Også det at jeg opplevde det som en humoristisk og treffende beskrivelse av den tråden teksten var plassert i. Derfor - right on target. So direct, er mer en hale fra en Dylan linje.
Prosadiktet ser jeg mer som et utdrag fra en revy enn som noe som har verdi utover det som kommer foran og det som følger etter. Altså tatt ut av en sammenheng, men her plassert øverst i noe som skulle føre til en sammenheng - det ble dermed et slags dokument over diskusjonsnivået på fb.
Andre kommentarer fra min side har bare vært avledningsmanøvre og temmelig mislykka i den sammenhengen.
Så konklusjonen er altså; teksten kunne vært klippet ut av revy. Den har ingen konetekst å forholde seg til annet enn det som tilfeldig ville ramle inn av kommentarer. Prosadiktet fungerer altså som et innlegg om diskusjonsnivået på fb enten de er i koder eller i alvor. Hvorfor denne teksten skulle fenge så enormt er vel knytta til spekulasjoner rundt to nikk. Er dette skrevet av slankeknut som forsvant herfra omtrent da jeg fant veien hit, eller er dette en kopi - en dilettant. Usikkerheten rundt dette preger også kommentarene. Knuthjeltnessomslank var tydeligvis en både aktet og fryktet debattant, og skulle det vær selveste store Knut, så er det visst lurt å vise aktsomhet. En liten lur sak: mettebergsommann. Her har du tråden du ville illustrere - med et veldig enkelt, men finurlig grep.

Skrevet av Janhagen , 20:44, torsdag 13. november 2008 #


Slankemettemarit: Her er meditasjon, her er strålende lyrikk, her er panteisme og deisme, her er ærlig søken, humor og satire i en rik og merkelig blanding, slik en sjelden finner det. Men du glemte "Og jeg er helt enig med Roar!"
Men det ville kanskje tatt bort litt av den ikkeeksisterende mystikkens slør som leseren allikevel ikke trenger vifte vekk...hva vet jeg. Jeg skjønner meg ikke på prosa.

Skrevet av Skarstein , 22:40, torsdag 13. november 2008 #


Morsomt ironsik gjenkjennede prosadikt om dårlig kommunikasjon. Motsnakk, forbisnakk, motsnakk osv.

Og kommentarrekka er jo bare enestående. Det er slike rekker som gjør fb unik.

Skrevet av Sirenia , 23:26, torsdag 13. november 2008 #


Morsomt!!!
Både innlegget og kommentarene.

Skrevet av Fielill , 09:01, fredag 14. november 2008 #


Et glimrende stunt, bergsom. Jeg ler av og med diktet som tar vår prosaiske bloggvirtuelitet på kornet. Helt genialt, om ikke galt!!!

Og for gudskjelov, bergsom, vokt deg for fristelsen til å slette denne bloggen for akk,sannelig sier jeg deg: Kommentarrekka utløst av diktet vil bli stående som en milepæl i bloggkommentarsjangerens rasende utvikling, den skal studeres av fremtidige lese- og skrivelystne generasjoner, den skal gi håp til alle sultne sjeler vandrende gjennom den intelektuelle ørkenen på leting etter åndelig føde.

Skrevet av semjar , 09:16, fredag 14. november 2008 #


Amen.

Skrevet av semjar , 11:47, fredag 14. november 2008 #


er det nå jeg skal vise meg overlegen og ta mettebergssommann sitt angrep med humor og humør og svare noe vittig tilbake hahaha..vel jeg kan bare si til deg di lusne forskrevde mettekuse at jeg har merket deg dine ord og du skal snart få merke mine...

gå og vogg de slakke fittehårene dine i balja og fuck nesa di i helvete baby...ok?

Skrevet av poetrix , 12:44, fredag 14. november 2008 #


Et glimrende stunt, bergsom. Jeg ler av og med diktet som tar vår prosaiske bloggvirtuelitet på kornet. Helt genialt, om ikke galt!!!

hva faen er det du din hjernehalte polakkmikkel driver og blander deg for her..hold kjeften din igjen og haik med neste trillebår hjem til krakow din potetronker...

Skrevet av poetrix , 12:46, fredag 14. november 2008 #


Tydeligvis har solen kommet dithen igjen at det atter er happyhour i Pattaya...

Skrevet av Skarstein , 12:49, fredag 14. november 2008 #


hvis det var meg du siktet til skarstein så befinner jeg meg i vientiane, hovedstaden i den demokratiske folkerepublikken Laos akkurat nå...

Skrevet av poetrix , 12:54, fredag 14. november 2008 #


,,hvis det var meg du siktet til skarstein så befinner jeg meg i vientiane, hovedstaden i den demokratiske folkerepublikken Laos akkurat nå...,,

og sitter nå og klargjør meg med ei flaske whisky slik at jeg er tilstrekkelig oppladet og sprengkåt til å storme bordellene her i kveld..

Skrevet av poetrix , 12:56, fredag 14. november 2008 #


Dette var utrolig deilig lesning!

Skrevet av hobo , 16:27, tirsdag 18. november 2008 #


deilig lesning...ja sikkert for deg hobo...selv bare LER jeg av den patetiske forfoelgelsen i inlegg etter innlegg...ja han skriver jo ikke innlegg om annet enn oss naa...som denne mettesvaberg har satt i gang mot meg og azi og pia i sin forblindede og maniske hevnjakt fordi vi har kritisert prosatekstene hans....

HEHEHE darling jeg har et kort opp i ermet til deg...du skal snart faa se...

Skrevet av poetrix , 14:02, torsdag 20. november 2008 #


Poetrix: Kritiseringen av prosatekstene mine har intet med dette å gjøre. En viss manisk ensformighet har alt med dette å gjøre. Det er ingen hevngjerrig agenda ute og går, det er bare du som tenker så personfokusert. Jeg driter i dere tre som personer. Dere kan ha hvilken smak, overbevisning og vennekrets dere vil for meg, det har jeg ingenting med. Dette har med bloggadferd å gjøre, og du har nok fått det med deg.

Se nå til helvete å gjør noe med alle truslene dine, ikke bare snakk om dem hele tiden. Det også begynner å bli gørr.

Skrevet av mettebergsommann , 14:07, torsdag 20. november 2008 #


jo du har ikke gjort annet i det siste enn aa produsere det ene nidinnlegget etter det andre ispedd drittkommentarer spredt ut over hele FB mot oss, der du fremstiller oss som sinnssyke psykopater og gaerninger...saa ta faen ikke den.

''Se nå til helvete å gjør noe med alle truslene dine, ikke bare snakk om dem hele tiden. Det også begynner å bli gørr.

Skrevet av mettebergsommann , torsdag nov 20, 2008 #


kommer snart...

Skrevet av poetrix , 14:16, torsdag 20. november 2008 #


Absolutt fabelaktig tekst. Får lyst til å grine ...

Skrevet av Bunny , 17:22, torsdag 20. november 2008 #


Bunny: Du artikulerte noe som traff meg veldig under Roars sensurinnlegg. Jeg føler det også som jeg har tatt steget ned i sumpen og formulert nedrigheter jeg vanligvis aldri gjør. I hodet mitt forsvarer jeg det med at jeg tuter med de ulvene som er ute. Men smaken i munnen er ikke til å ta feil av, det smaker smørbukk, hubbabubba, shake, mandelstang, lakrisbåter og Cola. Og jeg spiser egentlig ikke den driten lenger. Jeg drikker kaffe, vin og spiser skikkelig mat laget av gode råvarer, og de smakene vil jeg gjerne ha tilbake. Så det blir vel å ta voksenheten tilbake, starte med litt impulskontroll, for deretter å rusle ut på kjøkkenet igjen. Når brølingen fra tenåringsrommet blir for sterk, så skal jeg forsøke å telle til ti og plystre en liten låt.
Det er verd forsøket.

Skrevet av mettebergsommann , 17:34, torsdag 20. november 2008 #


Hør hør ...

Skrevet av Bunny , 18:13, torsdag 20. november 2008 #


faen det er ille patetisk da å se hvordan heine og du unnskylder drittslenginga deres med at denslags egentlig er under deres verdighet og at det er azimut og jeg som har forledet dere til idiotnivået deres og dermed har skylda...nei fytte faen fuck off med disse unnskyldningene og feige bortforklaringene og løgnene...faktum er at DU mette har innledet en drittsvertekampanjem mot oss der du i utallige innlegg skyter drittpilene dine mot oss...og nå skal du snart få svar på tiltale!

Skrevet av poetrix , 05:02, fredag 21. november 2008 #


Dette er helt korrekt, Poetrix. Metteberg er her litt løgnaktig, og det er trist for hans/hennes bloggomdømme. Alle vet jo at det var Metteberg som innledet disse barnslighetene og denne svertekampanjen med dette revisjonistiske innlegget sitt. Det var fullt av personangrep og omtaler av denne typen:

//For tygg litt på denne tanken, Azimut og Poetrix, hva hvis dere ikke er så jævla smarte? Hva hvis dere ikke er så oppdaterte på det litterære Norge? Hva hvis det dere lirer ut av dere knapt er på gymnasnivå? Er det ikke på tide å roe seg litt ned da?//

Det var et purt nidinnlegg som ikke kunne stå uimotsagt. Det verste var at Poetrix og jeg ikke hadde gjort henne/ham noen verdens ting. Kanskje burde vi ha hevet oss over dette og ikke latt oss trekke ned til Mettebergs barnslige, pubertale nivå, men den gangen trodde vi at dette var nødvendig.
At Metteberg nå prøver å distansere seg fra sine egne barnslige uhumskheter, er jo bare så patetisk som det går an å få blitt.

Skrevet av Azimut , 05:27, fredag 21. november 2008 #


Men det mest patetiske er vel at man i det hele tatt gidder å kommentere det ansiktsløse, inkognito bloggere av Mettebergs og Hobos type kommer med av rølp, løgner og usakligheter.
Kjør fram ansikt, navn og oppholdssted, så kanskje blir det litt mer interessant å høre på det traurige gnålet deres.

Skrevet av Azimut , 05:33, fredag 21. november 2008 #


vedkommende har vært ute etter meg med en personlig vendetta helt siden han på en sånn latterlig måte trakk seg fra bloggen med en masse teite bakholdskarakteriwstikker om hvor sdumme og banale visse bloggere her, inkludert meg, var...og har aldri nedlatt seg til å komenetere noen av mine tekster og aldri funnet noe av verdi i noen av dem..bare solstadinnlegget slaktet han og brukte som brekkstang for å redusere meg ...heheh men det estimerte mæ ikke!

denne fyren her har jeg ingen som helst respekt for...

Skrevet av poetrix , 06:34, fredag 21. november 2008 #


Det er forresten mange skrivefeil og mye dårlig språk i innlegget/"diktet" ditt. Vil du ha litt språklig førstehjelp eller skal vi bare la det stå slik til allmenn forlystelse?
Grøfter, ja, grave, det kan du... Men når har du tenkt å lære deg å, eh, skrive?
Er du medlem av Fuske-klubben, forresten?
LOL.

Skrevet av Azimut , torsdag nov 13, 2008 #


det ville vært en utsøkt fornøyelse av uoverskuelige skjønnhetsdimensjoner å se deg vise trollet hvordan det skal uttrykke seg azimut...

Skrevet av poetrix , 06:37, fredag 21. november 2008 #


men ingenting så galt at det ikke er godt for noe...i dag har jeg lært noe uhyre nyttig, nemlig bare å ta en heine og skylde på at det er mette som drar meg ned på sitt barnslige drittslengernivå neste gang jan hagen beskylder meg for å nedragge bloggen med de sure og negative kommentarene mine heheh..det er mette som har skylda og IKKE jeg hohoho!

å så herlig livet er ...

Skrevet av poetrix , 06:43, fredag 21. november 2008 #


Nadiyya; ditt islamistiske forsøk var feil dessverre. Al Hamdulillah betyr "Takk, Gud!" Eller hvis man oversetter det til kristnet språk; "Gud være lovet!" "ah" i slutten av et arabisk ord referer nesten alltid til Allah dersom han da han ikke er omtalt direkte. "Allah Oakbahr", "Gud er stor" viser en gramatisk detalj, i det "ahr" i dette tilfellet viser til "ah" = Allah, mens "r" indikerer adjektiv omtale av Allah.

Metteberg; du viser at det bor noe i deg i en av kommentarene dine over her. Innlgget ditt er ... Du klarte å engasjere i alle fall. Det skal du ha.

Skrevet av Pia , 08:29, fredag 21. november 2008 #


Jippi, Mette. Jippi!

Skrevet av mary , 13:47, søndag 23. november 2008 #



© Grøftetildragelsesmytteriet

Boka

Ein kan rekne med at boka er i slekt med den som har skrive den. Men epla kan falle langt frå stammen når det blæs som verst. Nokre kan bli liggjande på eit skitten fortau, utan særlege utsikter til å bli verken begjært eller fortært. Nokre eple blir plukka før dei er modne. Dei som et dei får gjerne vondt i magen, men merkar kanskje ikkje grunnen til det. Det finst søteple som smiler til alle som ein reklame for Blenda. Dei har eigentleg ikkje noko dei skulle ha sagt. Dei vil berre vise navlen sin og har nok med det. Dei er blitt forførte og veit ikkje kven forføraren er. Men forføraren er tidsånda. Og kven vil, med handa på hjarte, nekte for at dei frå tid til anna blir forførte av tidsånda? Ikkje eg iallfall. Samtidig er eg ikkje åleine med den oppdaginga at språket kan slå tidsånda i magen, så den får problem med å stå oppreist.


PS. Ikkje det at eg trur dette innlegget kan skremme fanden på flat mark, men postar det likevel.